Ja, mener forskeren Christophe Hillion, som har EU og EØS som spesialfelt.
Han har sett nærmere på hvordan kan Norge utvikle samarbeidet sitt med EU på de stadig mer omgripende feltene: Unionens felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

I en fersk rapport kommer han med flere forslag som kan gi Norge mer innflytelse.
– Mange nordmenn tenker på Norges forhold til EU som EØS. Men EU har blitt mye mer enn bare et felles marked og litt økonomi- og miljøpolitikk. Unionen er en internasjonal aktør også på områdene sikkerhet og forsvar, sier Hillion, om er forsker ved NUPI.

Norge har begrenset innflytelse
Norge og EU har allerede samarbeidet om sikkerhet og forsvar i flere tiår.
Men, til forskjell fra andre rammeverk som Schengen og EØS, så hviler ikke samarbeidet om utenrikspolitikk på en enkelt internasjonal avtale med detaljerte institusjonelle ordninger og forpliktelser.
I stedet slår Norge seg sammen med EU i enkeltsaker og ofte gjennom uformelle ordninger.

– Dette gir fleksibilitet, men det gjør også at Norge har veldig begrensede kanaler for innflytelse over EUs beslutninger på utenriksfeltet – som de jo innimellom retter seg etter. Det er for å endre dette at Norge har vist interesse for å vurdere nye samarbeidsmåter med EU i utenrikspolitiske saker, forklarer Hillion.

En av mulighetene som forskeren Christophe Hillion skisserer er en egen avtale mellom Norge og EU om samarbeid på utenrikspolitikkfeltet. En slik spesialavtale ville gitt norske myndigheter mulighet til å få sin stemme hørt systematisk i EU. (Foto: NUPI)

Fire mulige veier til bedre samarbeid
I rapporten peker han ut fire mulige veier til forbedring i samarbeidet mellom Norge og EU, på feltet EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Den første handler om å utvide Norges deltakelse i EUs utenrikspolitiske tiltak i enkeltsaker, på samme måte som det fungerer i dag.

– Hvis EU for eksempel går inn for nye sanksjoner mot et tredjeland, kan Norge bestemme seg for å innrette seg etter disse, men uten å ha noen formell påvirkningskraft på innholdet, slik som det er i dag, sier han.

Den andre måten å forsterke samarbeidet på i utenrikspolitiske saker dreier seg om å bruke allerede eksisterende rammeverk for samarbeidet – slik som EØS – mer aktivt for å gi Norge mer innflytelse over EUs beslutninger på dette feltet.

– Hvis EU for eksempel gikk inn for økonomiske sanksjoner mot en stat i et tredjeland som også opererer på det indre markedet, ville det med en slik løsning vært mulig for Norge å bli med i diskusjonen om sanksjonene før EU iverksatte dem.

EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk
EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk ble etablert i 1993 og har siden blitt stadig mer omfattende.
På engelsk kalles politikken Common Foreign Security Policy, CFSP.

EUs sikkerhetspolitikk er fokusert på en felles sikkerhetsstrategi med tre elementer: militær krisestyring, sivil krisestyring og konfliktforebygging. Unionen har også en klausul om forsvar og solidaritet i tilfelle angrep utenfra på medlemslandenes territorium.

En tredje mulighet ville vært å lage en egen avtale mellom Norge og EU om samarbeid på utenrikspolitikkfeltet.
– Denne ordningen ville gitt norske myndigheter mulighet til å få sin stemme hørt systematisk i EUs institusjoner når unionen slutter seg til nye utenrikspolitiske tiltak, som sanksjoner. Dette vil imidlertid skje på den betingelsen at Norge forplikter seg til å føye seg etter de endelige beslutningene, sier han.

Den fjerde muligheten går ut på å la Norge bli med i noe som potensielt kan bli opprettet: Et sikkerhetsfellesskap mellom EU og Storbritannia i kjølvannet av Brexit.

– Noen har antatt at Storbritannias betydning som utenrikspolitisk aktør kan gjøre EU åpen for mer omfattende samarbeidsformer. Norge kan slutte seg til et slikt potensielt EU-Storbritannia-rammeverk, dersom det var tilstrekkelig utviklet og åpnet for deltakelse fra andre stater, sier Hillion.

Norge kan få mer gjennomslagskraft
Da EU-landene sammen ville ramme Russland etter annektering av Krim i 2014, ble sanksjoner den kollektive brekkstangen. Norge innrettet seg også etter sanksjonspolitikken, trass i at vi ikke er EU-medlem.

– Norge og EU slår sammen kreftene sine fordi begge parter har interesse av å gjøre det. Dette gir norsk utenrikspolitikk mer gjennomslagskraft, mens EU drar nytte av bredere støtte, sier Hillion, og minner om at Norges tilslutning til sanksjonene mot Russland i prinsippet var frivillig.

– Norge tvinges ikke til dette. Men rapporten peker likevel på at det blir stadig vanskeligere å holde tette skott mellom marked og utenrikspolitikk.

Økonomi og utenrikspolitikk veves sammen
Ifølge forskeren betyr dette at selv om utenrikspolitikk er et område hvor Norge selv bestemmer når, hvor og hvordan vi vil agere, så kan det foreligge et press for å innrette seg etter bestemte EU-utspill – på grunn av Norges tette EU-samarbeid for øvrig.

Han tar sanksjoner mot et land utenfor EU som et eksempel: Som del av sanksjonsregimet kan det å ramme landets banker som også opererer på EUs indre marked, bli et virkemiddel.

– Dersom disse sanksjonene kun gjaldt EU-markedet, og ikke EØS- og EFTA-statene, kunne en bank som sanksjonene retter seg mot fortsatt ha mulighet til å operere i EØS-området gjennom Norge. Dermed vil Norge være under press for å slutte seg til sanksjoner i tilfeller hvor disse er koblet til funksjoner i det indre markedet, forklarer Hillion.

Anbefaler at Norge handler nå
Den norske regjeringen har tydeliggjort sine ambisjoner om å utvikle EU-samarbeidet gjennom sin strategi for samarbeid med EU 2018-2021.

Men det er også flere andre aktuelle forhold som gjør at Norge ønsker å styrke samarbeidet med EU om utenrikspolitikk.

Hillions rapport viser til store globale og regionale utfordringer, som Trump-administrasjonens holdning til forholdet mellom USA og Europa, ustabilitet i Europas nærområder og Brexit.

Selv om Storbritannia har bestemt seg for å forlate EU, betyr ikke dette at de ikke lenger vil ha noen innflytelse over EU-avgjørelser. Spørsmålet er hvor mye innflytelse de kommer til å få.

Både Storbritannia og EU har uttrykt vilje til å samarbeide tett om sikkerhetssaker – som anti-terror, og forsvar – som håndtering av internasjonale kriser.

Storbritannia har finansiell og politisk slagkraft i verden i dag, og dermed har de også betydelig forhandlingsmakt overfor EU, også på områder som migrasjon og økonomisk samarbeid.

Dette kan i sin tur påvirke samarbeidet EU har med andre «utenforstater», som Norge, i fremtiden. Enkelte pessimistiske stemmer er bekymret for at Storbritannia kan få bedre vilkår enn Norge har i EU i dag, fordi Storbritannias stemme vil telle mer.

– Men i lys av de juridiske detaljene i Norges forhold til EU i dag, vil jeg utfordre dette synet. Særlig gjennom EØS-avtalen er Norges marked sammenvevd med EUs indre marked. Norges industrivarer og tjenester har den samme tilgangen til det europeiske markedet som varer og tjenester fra medlemsstatene har, og norske representanter er med på å forme EU-lovgivningen når det gjelder markedet, side om side med representanter fra EU, sier Hilllion.

– Dette gjør EU-samarbeid med Norge lettere, både juridisk og praktisk, enn det som vil være tilfellet for en stat som forblir utenfor det indre markedet, også på felter som utenriks- og sikkerhetspolitikk, fortsetter forskeren.

Et spørsmål om tillit
Tillit. Det er en av Norges største fordeler for økt innflytelse i EU og utenriks- og sikkerhetspolitikken, ifølge Hillion.

Han mener at det er viktig å ikke undervurdere Norges innflytelse over beslutningstakingen i EU, både gjennom eksisterende avtaler og mer uformelt.

– År med tett samarbeid har vist at Norge er en pålitelig partner, også når det kommer til europeisk integrasjon. Denne tilliten bærer frukter i form av innflytelse landet kan bruke i Brussel, konkluderer Christophe Hillion.

(forskning.no)